Huse, Ståle: Hjemløse barn

"En viktig bifigur er de fysiske omgivelsene, langs Akerselva og Oslos indre øst. Mannens hvileløse vandringer her er levende. Disse folksomme områdene hvor han vandrer ensomt rundt er kulisser som er glimrende beskrevet ... en sterk fortelling om en ung mann som med unverlivet som kompass leter etter noe som kan gi han støtte og stabilitet"

"Hjemløse barn er en langsom og vond beskrivelse av et menneske som er i ferd med å gå i total oppløsning, der grensen mellom begjær og skam, mellom intimitet og sadisme, så og si utviskes … foruroligende og svært interessant nåtidsfortelling, der forfatteren får fram en handling som speiler usikkerheten i hovedpersonen … Hjemløse barn er et vågalt litterært prosjekt … noe eget og unikt i norsk litteratur”

”Dette er ingen bok for sarte sjeler. Det er en bok eldre fruer nok vil kaste fra seg for heller å plukke med seg en romantisk kjærlighetsroman med påfølgende «happy ending». Det er heller ingen bok du leser på trikken. Antallet nøye detaljerte sexskildringer er for mange til det. Men sexskildringer til tross er det en bok som gir inntrykk. Skildringene er rå og direkte. Det portrettet som tegnes av en ung homofil gutt på leting etter anerkjennelse og noen å være glad i, er usminket og dønn ærlig. Så ønsker du en bok utenom det vanlige og tåler en rå sexskildring eller ti, er dette boka for deg”

"Rått og følsomt på samme tid ... Noen vil nok finne boka avskyelig, og de kan jo bare la være å lese den. Andre vil finne en innsiktsfull og empatisk skildring av et menneske på randen av sammenbrudd, en ung mann med en bakgrunn som antydningsvis har vært alt annet enn lykkelig, og som lever med en følelsesmessig snøskavl som når som helst kan ende i et formidabelt ras"

EMIL OTTO SYVERTSEN, FÆDRELANDSVENNEN

"Ståle Huses andreroman, Hjemløse barn, bryter med politisk korrekte fremstillinger av homofile som en gjeng velmenende og gjennomført snille mennesker … noe nytt i forhold til den stereotypiske fremstillingen av en gruppe … vår manns jakt på herremenn skrives frem så klinisk og ufølsomt at Huse makter å fange den store ensomheten"

"Rått om barndom, flukt og utvikling ... Språket er rått og ekspressivt. Huse har valgt et relativt nøkternt vokabular, og skildringene av hovedpersonens erfaringer blir ikke gjemt bak et overdrevet, pornografisk språk. Ved siden av det rå og usentimentale, skaper Huse en sår og fortvilt desperat tone i hovedpersonenes sansninger og fortelling. Romanen er både overdreven og ekstrem, og sart og beskjeden"